I lang tid har vi vært mye avskåret fra kontakt med omverden og sosialt samvær.
Jeg lovte meg selv at når dette er over, skal jeg bli flinkere å ta kontakt, møte mennesker og ta initiativ til sosiale sammenkomster.
Så må jeg heller ærlig innrømme at jeg nærmest er gått i en dvale av sosialt latskap. Det har blitt litt for komfortabelt å bare bli sittende i egen stue, og kommunisere via telefon og sosiale medier.
Er det latskap eller vegring?
Det vet vi bare med å spørre oss selv for egen bevisstgjøring.
Samfunnet er åpnet, og vi ser trolig mot en ende av pandemien. Det går mot vår, og det er tid for å våkne av vinterdvalen.
Vi kan gjerne si at sosial kontakt er viktigere enn fysisk nærvær. og det å være alene ikke nødvendigvis er forbundet med ensomhet. Mange velger det, og trives i sitt eget selskap.
Så er de sosiale relasjoner og nære forhold likevel så viktig for et godt liv.
Det å møte blikket, berøring, en klem, bare det lille ekstra vi kanskje kan trenge, for delte øyeblikk og opplevelser.
Vi er avvent, og trenger rett og slett en ny tilvenning.
Så nytter det ikke å sitte her å vente på de andres initiativ. For som med alt annet må vi starte med oss selv for det vi ønsker oss, og de endringer som må til.

Hvordan er det for deg?